En avviker

Der var jorden. Snurrende og snurrende.
Stjernene trakk seg tilbake, som om
de ikke fant feil med noe.

Fugler fløy forbi hele morgenen.
Himmelen lyste opp,
fra jordens snurring og snurring.

Hendene mine viftet. Som vanlig.
Fuglene visste at jeg var autistisk,
men fant ikke feil med noe.

Menn og kvinner stirret på nikkingen min,
og stemplet meg raskt som en avviker.
En avviker som snurret og snurret.

Og så var jeg vinden som blåste!
Så noen trikset mitt?
Jeg fant ikke feil med noe.

Et sted vokste et ønske frem
– kanskje fra mellom mine leende lepper.
Hvorfor stoppe snurringen og snurringen,
når rett kan bli funnet med alt?

Mukhopadyay 2010