Om å spille en rolle. Et forsvar – og et åpenhetsdilemma.

Jeg har tenkt så mye (og det er fremdeles sårt for meg) på det en person skrev til meg en gang: «Hvorfor spiller du offer?».

Jeg har så vansker med å i tilfelle skjønne hvordan jeg gjør det. Jeg har jo asperger syndrom, en autismespektertilstand.

Autismetilstander speiler ofte en måte å være på i verden, der man på den ene side har et medfødt handikap, på den andre siden at noen autister kan ha personlige ressurser litt utenom det helt vanlige. Og jeg har altså papir på at jeg har autisme (asperger syndrom, nå kalt ASD), jeg har gjennomgått full nevropsykologisk utredning, utført av ei som var og er spesialutdannet nevropsykolog (en tilleggsutdanning til psykologfaget).

Og har jo fått endel nesestyvere i forbindelse med å være åpen om at jeg har asperger syndrom.

I utgangspunktet trodde jeg ikke dette skulle være noe som det skulle være vanskelig å være åpen om, så derfor var jeg det, fra første stund. Jeg så ganske enkelt ingen årsak til å skulle la være. Det tok meg bare en måned å få den første nesestyveren, fra en lege ved en attføringsinstitusjon, som foreslo at jeg kanskje kunne ha fragilt X syndrom. Så jeg googlet det, og fant ut at det sannsynligvis måtte ha innebåret at jeg også ville vært psykisk utviklingshemmet.

Noe nevropsykologen sa jeg ikke var, og som den nevropsykologiske rapporten heller ikke nevnte.

Der sto det tvertimot at IQ testen viste

» uvanlig stor sprik mellom verbal IQ og utføringslQ, målt rned WAIS»

og blant annet at:

» Ved nevropsykologisk tcsting fremkommer resultater som på alle testede funksjonsområder ligger innenfor det normale variasjonsområdet. På flere oppgaver, spesielt knyttet til verbal innnlæring og hukommelse, tempo og effektivitet observeres resultater over et normalgjennomsnitt for hennes aldersgruppe.

Det observeres imidlertid en systematisk forskjell mellom oppgaver knyttet verbale og oppgaver knyttet til visuelle/nonverbale funksjoner. Dette er helt i tråd med funn fra WAIS test i 2000. En slik systematisk forskjell bekrefter mistanke om lateralisert funksjon på organisk grunnlag, med noe nedsatt funksjon knyttet til nonverbale oppgaver i forhold til verbale.»

Jeg har tenkt at det kanskje kunne finnes et slags svar etsteds.

Og har i alle år forsøkt å unngå å bli mislikt som annerledes ved å smile, og forsøke å mimikere andre, for liksom å passe inn i en slags A4 form som så allikevel ikke eksisterer. Jeg har bare lyktes sånn passelig med det (les: ikke i særlig grad, sannsynligvis nokså dårlig), og jeg har uføretrygd som ung ufør grunnet kombinasjonen av angst (F41,1- Generalisert angstlidelse) og F84,5 – asperger syndrom). Nevropsykologen anbefalte meg i sin tid å søke uføretrygd, idet hun ikke så for seg at jeg skulle kunne trene meg opp godt nok til å kunne greie et helt ordinært arbeidsliv uten spesiell tilrettelegging.

Selv syntes jeg ikke jeg hadde noe valg. Enten å være ufør, med noenlunde økonomisk selvstendighet, og mulighet til å ihvertfall skaffe meg et stabilt, selveid husvære. Derimot med risiko for å bli uglesett av mange, for det blir man jo ved å være arbeidsufør i dagens samfunn. Eller å forsøke og fortsatt mislykkes med å komme meg inn i noe slags arbeidsliv. Og aldri kunne skaffe meg noe eget, forutsigbart husvære, aldri ha noen former for trygghet i livet. Jeg hadde allerede møtt veggen flere ganger, tatt forskjellige utdanninger og kurs og flyttet på meg adskillige ganger, også. Hver gang jeg flyttet på meg, fulgte angsten med på lasset, så flyttestrategien visste jeg ikke nyttet.

Jeg var 35 år gammel da jeg ble diagnostisert med asperger syndrom (nå kalt ASD eller AST i den nye DSM og sannsynligvis snart i nye ICD-10, det amerikanske og det europeiske diagnosesystemet for alle slags sykdommer, lyter og funksjonshemminger).

Jeg ville muligens hatt langt bedre helse i dag, både fysisk og mentalt, ved å ha kunnet jobbe i en tilrettelagt jobb. Noe hun også da nevnte i den rapporten som ble skrevet til bruk overfor trygdeapparatet (NAV).  Tiden som har gått siden, har rent faktisk vist det, at jeg har fått dårligere helse, fysisk og psykisk. Det er imidlertid mulig det ville ha skjedd uansett.

Offer?

Så angående det med offer og offerrolle.

Jeg tenker ikke helt slik, tror jeg, i oppdelingen taper og vinner, og har visst aldri gjort det, egentlig, jeg har bare forsøkt å være til i verden på best mulig måte jeg har kunnet få til.

Uten helt å lykkes med å finne den helt store lykken.

Og angående det med å undres, det gjør visst andre også, det, som har autisme, og det er mange som har mange spørsmål. Selv har jeg kommet opp med ett noenlunde skjellsettende ett:

Vi skal visst være usynlige?

Her Ametyst Schaber i Ask an autistic, hun får mange spørsmål og gir mange svar, rundt det med ASD (autisme). Denne gang om ABA (Applied Behavioral Analysis), en omdiskutert metode for liksom å «behandle» autisme. En måte å usynliggjøre folk med autisme, sånn at man slipper å se sånne ting som svingende armer og hender, at barn, ungdom eller voksne snur seg rundt, eller snurrer, rundt sin egen akse, rugger eller på annet vis oppfører seg på måter samfunnet ellers anser som pussig.

For «Gud» har visst bestemt at da han oppfant den nevrotypiske/allistiske formen for å være menneske, så skulle ingen andre måter være tillatt?…?!?

https://www.youtube.com/watch?v=PEhlSPB9w7Y&t=464s

Selv har jeg i sin tid skrevet et blogginnlegg (av mange) om noe av min måte, og hvorfor; at jeg på ungdomsskolen pleide å finne meg et sted der jeg, usett av alle andre (forhåpentligvis), kunne snu meg rundt min egen akse mens jeg bearbeidet skoledagen jeg nettopp hadde vært igjennom. Det med arm-svinging har aldri vært noen greie for meg. Men altså blant annet det (den gang, ikke nå) å snu meg rundt min egen akse, men nå å repetere ting i evigheter (som oftest sosiale situasjoner oppi eget hue, men jeg repeterer også tv-programmer, og ser om og om igjen youtubevideoer med musikk og tekster som jeg liker). Det blogginnlegget var dette:

Slukkøret gutt

Debatt om ABA i bladet Autisme i dag, utgitt av Autismeforeningen i Norge : https://issuu.com/autismeforeningen/docs/aid_2016-3press-sider_v2_issuu

Og se gjerne også denne: Nevrodiversitet nå! Av Thomas Owren, vernepleier

Og denne: ei autistisk jente med selektiv mutisme siterer et dikt innspilt på video.

Disturbed: Sound of Silence (av Paul Simon) https://www.youtube.com/watch?v=GJEA0RlVUsI

 

4 kommentarer om “Om å spille en rolle. Et forsvar – og et åpenhetsdilemma.

Kommentarer er stengt.