Bilder
Vi burde få på plass en debatt, syns jeg, om FNs menneskerettighetskomite sin kritikk av Norge, og brudd på menneskerettighetene her i Norge. Og hvorfor.
Hvorfor:
Hovedgrunnen tror jeg ligger i norske politikeres tolkning av menneskerettighetskonvensjonen for mennesker med funksjonsnedsettelser (CRPD), og den store politiske uviljen til å forandre holdninger og tankesett.
Og her link til en debatt i stortinget om dette, nylig, som jeg syns altså eksemplifiserer en del politikeres evne til å snakke seg vekk fra i det hele tatt å ha en debatt om FN sin nylige kritikk av Norge for brudd på menneskerettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser her i Norge:
De fleste politiske partiene ser i tillegg ut til å glemme og/eller snakke vekk den største og fremste grunnen til både utenforskap og fattigdom på verdensbasis.
Den minste risikoen for å bli fattig løper man ved å være født mann. Hvis man er kvinne og barn øker risikoen litt. Hvis man i tillegg har en funksjonshemming, øker risikoen dramatisk, og det er det altså som utgjør den største risikoen verden over. I tillegg påvirkes fattigdom av faktorene flaks/uflaks, forfølgelse/diskriminering på grunnlag av livssyn, etnisk tilhørighet, politisk tilhørighet, hudfarge, seksuell legning og kjønnsidentitet/transvestisme/transseksualitet, skjønnhet og aldersidealer, kulturell tilhørighet, styresett og kriser (sånn som naturkatastrofer og borgerkrig).
Her om menneskerettigheter for mennesker med funksjonsnedsettelser og fattigdom på verdensbasis, og hva FN-kritikken mot Norge går ut på spesifikt:
Først og fremst: Prosessen med å gå fra en medisinsk til en sosial forståelse av funksjonshemming går tregt.
http://www.nhf.no/arkiv/fn-mener-funksjonshemmedes-menneskerettigheter-er-for-darlig-ivaretatt
På verdensbasis:
Et dikt til trøst
-----------------
Jeg låner dere to, en stund,
et barn jeg har, sa Gud.
Hold av ham mens han er på jord,
og gråt når han får bud.
Det kan gå seks eller syv,
ja, kanskje tyve år,
og til det skjer,
la ham få gode kår.
Han bringer smil og glede med,
og blir hans opphold kort,
Så lever minnene som sol
og jager sorgen bort.
Han kan ikke bli for godt,
på jord kan ingen bli,
Men han har litt å lære der,
før turen er forbi.
Jeg så rundt hele jorden
etter en lærer god.
Og fremst blant kvinner og blant menn,
der fant jeg dere to.
Vil dere gi all kjærlighet
til denne lille venn?
Og heller ikke hate meg
når jeg skal ta ham hjem?
Jeg synes jeg hørte dere si:
Skje din vilje Herre kjær.
Vi gleder oss til barnet ditt
om sorgen enn blir svær.
Vi gir ham ly og kjærlighet
den tid du Herre vil.
Og takker deg for lykken
vår så lenge vi er til.
Og kaller englene på ham
før noen tenkte så.
Skal vi stå rak i sorgens stund,
og prøve å forstå.
Ukjent (for meg) forfatter.
Ninnorskabloggen 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.