Mellom himmel og helvete.

For nokså mange år siden, det begynner å nærme seg tredve år, sa jeg til ei tante av meg, at jeg syntes helvete, det var på jord, det, og at vi drar til himmels når vi dør. Og det tror jeg til dels på ennå, det, sånn at så veldig mye har jeg kanskje ikke forandret meg, der.

For jeg hadde det vanskelig da, og jeg har det tidvis svært vanskelig nå. Ikke så aller verst akkurat nå, men det kan forandre seg, det. Og jeg vet om mange andre som har det himla vanskelig. Gode, tidvis svært gode mennesker, også, sånn jeg har oppfattet og tolker det, som ikke har det så bra. Som isner i angst, og der tårene ikke slipper til, for det er så mye de menneskene har gjennomlevd, og fremdeles gråter av. Isnende iskaldt i isolasjon. For ikke å være en byrde for andre, fordi man ikke greier å si noe om det, man ønsker å bygge et svært byggverk over det hele, begrave det for evig og alltid, kanskje, også.

Min hjerne, den tar seg pauser, og i de pausene, der er det ingen som når inn til meg, hvis noen da snakker til meg, så må jeg be om at de må repetere det de sa. For ingenting har da sluppet til inn i min bevisste hjerne.

Det samme skjer hvis jeg ser på noe på tv, uavhengig til en stor grad av hva det er, jeg må stadig vekk spole tilbake, for å få med meg hva som har skjedd. Og jeg kan repetere programmer i evigheter, tv-programmer over noe jeg enten syns jeg må få med meg, eller som jeg genuint interesserer meg for.

Verken sitter der. Repetisjonene. 
Rettighetsovertrampene jeg vet om skjer. 
Overleverne og isolasjonen. 
Ensomheten der ute, som jeg tidvis bare aner, 
og av og til vet finnes.
Ondskapens, fordommenes, likegyldighetens og hatets virkning. 

Innimellom stråler kjærligheten, 
øm, kloksnill, kanskje, dumsnill, kanskje, 
og allestedsnærværende, 
drysser over en skyldtung, sorgtung sjel.
Kanskje man trenger dette mest, 
men de som da gir lyd fra seg, 
de minner en om merkene 
man kanskje har gitt en annen ufortjent. 

Eller merkene man selv har 
av at andre var krasse og
kalde, selv om man var uskyldig,
påførte en hets og skamfølelse.
Det er ikke lett, alltid, 
å vite hva som er hva.
 
Innimellom det hele, 
så kommer det kanskje allikevel ett og annet ord, 
som gjør vondtet littegrann mindre, 
herder skjoldet, viser en utvei, 
gir et bytte til det bedre, 
gjør at solen kanskje slipper bittelitt til.
Gjør at en har det tålelig bra

-Hanne-Kari Havik

It’s a wonderful world, med Louis Armstrong